På tide å utnytte mulighetene.
Med introduksjonen av web, sosiale medier og ny teknologi har norske fotojournalister større forutsetninger enn noen gang for å skape bedre fotojournalistikk. Jeg mener bedre og viktigere bilder, mer aktuelle bilder, bilder som presenteres bedre, som forteller mer og som når fram til nye lesere og i nye kontekster. Det finnes nye forretningsmodeller og generelt fantastiske muligheter for å fortelle journalistiske historier på helt nye måter.
Alle disse mulighetene ligger åpne for alle, men blir i begrenset grad utnyttet av norske medier. Hvem holder egentlig tilbake, er det sjefene eller fotografene?
Jeg håper både sjefer og fotografer finner veien til denne artikkelen og kan hjelpe meg med å finne svaret. Men la meg utforske premissene først: Hvilke nye muligheter finnes for fotojournalistikken? Hva skal til for å ta noen skritt videre?
La meg trekke fram tre områder det er mye å hente:
1) Effektiv arbeidsflyt fra bildet tas til det er publisert
2) Større kapasitet til å levere mer og på flere måter
3) Nye måter å presentere bildene på.
Dette burde umiddelbart høres ut som musikk i sjefsører, mens fotografene kanskje er skeptisk til hardere arbeidspress? Jeg skal gå igjennom dette punktvis.
Effektiv arbeidsflyt
Det er nå mulig å publisere bilder direkte fra fotografens kamera, på få sekunder. Endelig kan man altså være raskere enn mobilfotografene, og det med overlegen teknisk og fotofaglig kvalitet.
Det er mange måter å få dette til å fungere på, en enkel og stabil arbeidsflyt kan være å bruke trådløssender på kameraet og portabel 3G/4G-hotspot som gir tilgang til internett. Dette har jeg selv testet for Dagbladet, Nordiske mediedager og egne prosjekter – det fungerer. Arbeidsflyten består av to klikk på kameraet. Svenske shootitlive er basert på dette prinsippet, og er allerede etablert i de største svenske og danske avisene. VG og Dagbladet tester dette, og Scanpix i Sverige leverte bilder fra det kongelige bryllupet i dette formatet med stor suksess. Rent teknisk er løsningene svært enkelt oppbygd, og det er mulig å utvikle dette langt videre.
Fotografene bruker altså tre sekunder på å sende et bilde. Før måtte man gjerne fram med en laptop, finne bildet, behandle det og sende det – med overhengende fare for å miste viktige hendelser mens man står med hodet nedi laptop-skjermen. Med et vagt minne om mørkerom er det ikke vanskelig å forstå at ting nå går raskt framover. Tre sekunders arbeidsflyt pr bilde betyr mer tid til å følge med på hva som skjer, mer tid til å ta det gode journalistiske bildet.
Altså: Vi får bedre bilder raskere. Bra for sjefen, bra for fotografen, bra for publikum.
Ulempen med en automatisert bildebehandling er at man vanskelig kan velge perfekt utsnitt og gjøre siste finpuss i Photoshop. En dyktig fotograf vil som regel ha gode bildefiler som duger godt som øyeblikksbilder, men for varige bilder ønsker man gjerne litt bedre behandling.
Det fine er at fotografen med denne arbeidsflyten allerede har prioritert og merket de beste bildene underveis. Når det blir tid til å sette seg foran laptopen trenger man kanskje bare å laste inn 50 prioriterte bilder i stedet for 1000 uprioriterte. Igjen: Tid spart, bedre bilder!
Større kapasitet
En effektiv arbeidsflyt gjør altså fotografen i stand til å levere raskere og bedre. Men det blir også mulig å levere MER. På større arrangementer pleier jeg gjerne å levere til flere nettsaker, bildeserier og papiravis samtidig. Det kan bety over 50 leverte bilder i løpet av kort tid. Høy og god leveranse gir mulighet til flere vinklinger, flere og større saker, bedre valgmuligheter for desk. Stressnivået er lavt, fordi ting flyter effektivt.
I tillegg kan man risikere å være ferdig med jobben når arrangementet er over, i stedet for å sitte en time eller to for å lage bilder. Denne tiden kan man bruke til å ta flere bilder, ta seg en kaffe, eller lage en video. Selv gjør jeg gjerne det siste, det er fort gjort å ta et intervju med involverte personer. Også her er det mulig å tenke raskt og enkelt, lage alt i ett klipp og levere på fem minutter. Eller man kan lage 360-bilder eller annet spesielt, ettersom hva som passer oppdraget.
Oppsummert: Ny arbeidsflyt gjør det mulig å levere BEDRE og FLERE bilder RASKERE. Frigjort kapasitet kan brukes til VIDEO eller NYE FORMATER.
Merk at dette gir gevinst både for nettredaktør, papirredaktør, fotograf, publikum og eiere.
Nye presentasjonsmåter
På papir kan et fotografi få hedersplassen i avisa med en dobbeltside og litt tekst over. Det ser flott ut. Men kan den samme følelsen overføres til nettet?
Første eksempel på det er The Big Picture fra Boston Globe. Ideen er latterlig enkel: Vis gode bilder i stort format. Det er alt!
Enhver norsk nettavis vil få utbytte av å presentere sine beste bilder i stort format på nettet. Stoffet finnes allerede (egne fotografer og/eller byrå), design og teknisk utvikling kan settes til et minimum. Desken ser igjennom disse bildene uansett, og kan enkelt publisere de beste.
Andre eksempel er Dagbladet.no, som lar det største bildet i artikkelen fylle hele bredden. Enkelt og virkningsfullt. Andre aviser følger sakte etter, men få har tatt skrittet like langt ennå.
Neste skritt: Lightbox. Klikk på bildet og få det opp på skjermen i enda større format, samtidig som bakgrunnen duses ned. Dette er en utbredt teknikk blant bloggere, og vil bli implementert i redesignen av Flickr som nå er på vei ut.
Til slutt: Zoom. Gjør det mulig å zoome inn på detaljene i bildet, for eksempel for å kunne gjenkjenne personer i et gruppebilde.
Med et mulig unntak av Dagbladet-varianten (som krever endring i hovedmal) er dette endringer som de fleste kan gjøre svært enkelt og raskt. Effekten er at gode bilder kommer til sin rett, artiklene får merverdi.
Hittil har jeg likevel bare snakket om enkeltbilder. Hva med bildeserier?
En fin ting med internett er at det er god plass. Derfor er det ingen grunn til å spare på bildene, vi kan publisere så mange vi ønsker som en bildeserie. Som for enkeltbilder er det store bilder som gjelder, slik at hvert enkelt bilde kommer til sin rett. Men vi kan også ta dette noen steg videre:
- Direktepublisering. Som nevnt tidligere er det nå mulig å publisere rett på nett, og dette kan presenteres som en live-oppdatert bildeserie i artikkelen, for seg selv eller direkte på fronten.
- Lyd. Soundslides eller Lydbilder er en svært virkningsfull måte å bringe liv, informasjon og stemning inn i en bildeserie. Jeg gjorde et tidlig forsøk for Dagbladet i 2007, rett etterpå kom VG med flere varianter og etter hvert en egen seksjon på nettsidene. Enten kan man kjøpe den svært billige Soundslides-programvaren, eller man kan redigere det hele som video. Fordelen med Soundslides er at det er enkelt, og gir best bildekvalitet. Ulempe at den krever mange filer på serveren, Flash-støtte og generelt ikke er like fleksibelt. Fordel med video er at det er mest fleksibelt, ulempe at dårligere kvalitet og høyere inngangsterskel for stillsfotografer.
- Kombinere med video og andre formater
- Lage Animoto: En autogenerert blanding av bilder og musikk. Bør ikke overbrukes
.
Bilder er også naturlige elementer i nyhetsgrafikk, der de kan bidra til å øke forståelsen av et sakskompleks.
Overskuddsmateriale
Selv om fotografen leverer massevis av gode bilder, er det kanskje bare ett, to eller i verste fall ingen som kommer på trykk i papiravisa. Men nettet har plass! La fotografen komme på banen og levere en bildeserie på nett der papiravisa ikke fikk plass. Det gir mer og dypere innhold til nettet, samtidig som det er god ressursutnyttelse. Fotografen kan også sitte på annen informasjon, som geotagger, lyd, video og sitater. Få det ut!
Nye plattformer
Bilder og bildeserier ser meget bra ut på <a href="http://www.apple le prix du viagra au maroc.com/no/ipad/”>iPad, iPhone og andre mobiler med gode skjermer. Alle bildeserier bør derfor finne veien til mobile plattformer! Stort sett alle nevnte teknikker og rutiner kan med fordel videreføres til mobil og pad, noen med helt nye presentasjons- og forretningsmuligheter.
Alle som har sett de første forsøkene med magasiner på iPad skjønner at det her er enorme muligheter for snedig multimedia. Men hvordan skal det lages, og hvem skal lage det? Her må det settes inn ressurser.
Nye inntekter
Hvis du får gjort MER, BEDRE og RASKERE er det ikke vanskelig å regne seg fram til at det både kan spares og tjenes penger i en nettøkonomi. Dessuten ligger grunnen klar for nye inntektsformater både på tradisjonelle nettsider og de mobile plattformene. Her dreier det seg om å hente inntekter på innhold som allerede er produsert! En fin øvelse.
Hva venter vi på?
Selv om jeg ofte er tidlig ute med nyskapende teknikker og arbeidsflyter, betyr det ikke at jeg er alene om å se nye muligheter for fotojournalistikken. Det gjøres mange små forsøk omkring. Men ting tar så uendelig lang tid! I mellomtiden finner fotografer seg andre ting å gjøre, mens nettavisene satser på trygge hester og stadig fattigere bildebyråer.
Jeg savner en offensiv satsing på nyskapende bildejournalistikk i mediehusene.
Spørsmål:
Hvorfor satses det ikke mer på nettfokusert fotojournalistikk i Norge? Hva skal til?
Leave a Reply