Ny tid for fotojournalistikken

Posted on: June 28th, 2010 by Eirik Helland Urke 11 Comments

På tide å utnytte mulighetene.

Med introduksjonen av web, sosiale medier og ny teknologi har norske fotojournalister større forutsetninger enn noen gang for å skape bedre fotojournalistikk. Jeg mener bedre og viktigere bilder, mer aktuelle bilder, bilder som presenteres bedre, som forteller mer og som når fram til nye lesere og i nye kontekster. Det finnes nye forretningsmodeller og generelt fantastiske muligheter for å fortelle journalistiske historier på helt nye måter.

Alle disse mulighetene ligger åpne for alle, men blir i begrenset grad utnyttet av norske medier. Hvem holder egentlig tilbake, er det sjefene eller fotografene?

Jeg håper både sjefer og fotografer finner veien til denne artikkelen og kan hjelpe meg med å finne svaret. Men la meg utforske premissene først: Hvilke nye muligheter finnes for fotojournalistikken? Hva skal til for å ta noen skritt videre?

La meg trekke fram tre områder det er mye å hente:

1) Effektiv arbeidsflyt fra bildet tas til det er publisert
2) Større kapasitet til å levere mer og på flere måter
3) Nye måter å presentere bildene på.

Dette burde umiddelbart høres ut som musikk i sjefsører, mens fotografene kanskje er skeptisk til hardere arbeidspress? Jeg skal gå igjennom dette punktvis.

Effektiv arbeidsflyt
Det er nå mulig å publisere bilder direkte fra fotografens kamera, på få sekunder. Endelig kan man altså være raskere enn mobilfotografene, og det med overlegen teknisk og fotofaglig kvalitet.

Det er mange måter å få dette til å fungere på, en enkel og stabil arbeidsflyt kan være å bruke trådløssender på kameraet og portabel 3G/4G-hotspot som gir tilgang til internett. Dette har jeg selv testet for Dagbladet, Nordiske mediedager og egne prosjekter - det fungerer. Arbeidsflyten består av to klikk på kameraet. Svenske shootitlive er basert på dette prinsippet, og er allerede etablert i de største svenske og danske avisene. VG og Dagbladet tester dette, og Scanpix i Sverige leverte bilder fra det kongelige bryllupet i dette formatet med stor suksess. Rent teknisk er løsningene svært enkelt oppbygd, og det er mulig å utvikle dette langt videre.

Fotografene bruker altså tre sekunder på å sende et bilde. Før måtte man gjerne fram med en laptop, finne bildet, behandle det og sende det - med overhengende fare for å miste viktige hendelser mens man står med hodet nedi laptop-skjermen. Med et vagt minne om mørkerom er det ikke vanskelig å forstå at ting nå går raskt framover. Tre sekunders arbeidsflyt pr bilde betyr mer tid til å følge med på hva som skjer, mer tid til å ta det gode journalistiske bildet.

Altså: Vi får bedre bilder raskere. Bra for sjefen, bra for fotografen, bra for publikum.

Ulempen med en automatisert bildebehandling er at man vanskelig kan velge perfekt utsnitt og gjøre siste finpuss i Photoshop. En dyktig fotograf vil som regel ha gode bildefiler som duger godt som øyeblikksbilder, men for varige bilder ønsker man gjerne litt bedre behandling.

Det fine er at fotografen med denne arbeidsflyten allerede har prioritert og merket de beste bildene underveis. Når det blir tid til å sette seg foran laptopen trenger man kanskje bare å laste inn 50 prioriterte bilder i stedet for 1000 uprioriterte. Igjen: Tid spart, bedre bilder!

Større kapasitet
En effektiv arbeidsflyt gjør altså fotografen i stand til å levere raskere og bedre. Men det blir også mulig å levere MER. På større arrangementer pleier jeg gjerne å levere til flere nettsaker, bildeserier og papiravis samtidig. Det kan bety over 50 leverte bilder i løpet av kort tid. Høy og god leveranse gir mulighet til flere vinklinger, flere og større saker, bedre valgmuligheter for desk. Stressnivået er lavt, fordi ting flyter effektivt.

I tillegg kan man risikere å være ferdig med jobben når arrangementet er over, i stedet for å sitte en time eller to for å lage bilder. Denne tiden kan man bruke til å ta flere bilder, ta seg en kaffe, eller lage en video. Selv gjør jeg gjerne det siste, det er fort gjort å ta et intervju med involverte personer. Også her er det mulig å tenke raskt og enkelt, lage alt i ett klipp og levere på fem minutter. Eller man kan lage 360-bilder eller annet spesielt, ettersom hva som passer oppdraget.

Oppsummert: Ny arbeidsflyt gjør det mulig å levere BEDRE og FLERE bilder RASKERE. Frigjort kapasitet kan brukes til VIDEO eller NYE FORMATER.

Merk at dette gir gevinst både for nettredaktør, papirredaktør, fotograf, publikum og eiere.

Nye presentasjonsmåter

På papir kan et fotografi få hedersplassen i avisa med en dobbeltside og litt tekst over. Det ser flott ut. Men kan den samme følelsen overføres til nettet?

Første eksempel på det er The Big Picture fra Boston Globe. Ideen er latterlig enkel: Vis gode bilder i stort format. Det er alt!

Enhver norsk nettavis vil få utbytte av å presentere sine beste bilder i stort format på nettet. Stoffet finnes allerede (egne fotografer og/eller byrå), design og teknisk utvikling kan settes til et minimum. Desken ser igjennom disse bildene uansett, og kan enkelt publisere de beste.

Andre eksempel er Dagbladet.no, som lar det største bildet i artikkelen fylle hele bredden. Enkelt og virkningsfullt. Andre aviser følger sakte etter, men få har tatt skrittet like langt ennå.

Neste skritt: Lightbox. Klikk på bildet og få det opp på skjermen i enda større format, samtidig som bakgrunnen duses ned. Dette er en utbredt teknikk blant bloggere, og vil bli implementert i redesignen av Flickr som nå er på vei ut.

Til slutt: Zoom. Gjør det mulig å zoome inn på detaljene i bildet, for eksempel for å kunne gjenkjenne personer i et gruppebilde.

Med et mulig unntak av Dagbladet-varianten (som krever endring i hovedmal) er dette endringer som de fleste kan gjøre svært enkelt og raskt. Effekten er at gode bilder kommer til sin rett, artiklene får merverdi.

Hittil har jeg likevel bare snakket om enkeltbilder. Hva med bildeserier?

En fin ting med internett er at det er god plass. Derfor er det ingen grunn til å spare på bildene, vi kan publisere så mange vi ønsker som en bildeserie. Som for enkeltbilder er det store bilder som gjelder, slik at hvert enkelt bilde kommer til sin rett. Men vi kan også ta dette noen steg videre:

  • Direktepublisering. Som nevnt tidligere er det nå mulig å publisere rett på nett, og dette kan presenteres som en live-oppdatert bildeserie i artikkelen, for seg selv eller direkte på fronten.
  • Lyd. Soundslides eller Lydbilder er en svært virkningsfull måte å bringe liv, informasjon og stemning inn i en bildeserie. Jeg gjorde et tidlig forsøk for Dagbladet i 2007, rett etterpå kom VG med flere varianter og etter hvert en egen seksjon på nettsidene. Enten kan man kjøpe den svært billige Soundslides-programvaren, eller man kan redigere det hele som video. Fordelen med Soundslides er at det er enkelt, og gir best bildekvalitet. Ulempe at den krever mange filer på serveren, Flash-støtte og generelt ikke er like fleksibelt. Fordel med video er at det er mest fleksibelt, ulempe at dårligere kvalitet og høyere inngangsterskel for stillsfotografer.
  • Kombinere med video og andre formater
  • Lage Animoto: En autogenerert blanding av bilder og musikk. Bør ikke overbrukes
  • .

Bilder er også naturlige elementer i nyhetsgrafikk, der de kan bidra til å øke forståelsen av et sakskompleks.

Overskuddsmateriale
Selv om fotografen leverer massevis av gode bilder, er det kanskje bare ett, to eller i verste fall ingen som kommer på trykk i papiravisa. Men nettet har plass! La fotografen komme på banen og levere en bildeserie på nett der papiravisa ikke fikk plass. Det gir mer og dypere innhold til nettet, samtidig som det er god ressursutnyttelse. Fotografen kan også sitte på annen informasjon, som geotagger, lyd, video og sitater. Få det ut!

Nye plattformer
Bilder og bildeserier ser meget bra ut på <a href="http://www.apple le prix du viagra au maroc.com/no/ipad/">iPad, iPhone og andre mobiler med gode skjermer. Alle bildeserier bør derfor finne veien til mobile plattformer! Stort sett alle nevnte teknikker og rutiner kan med fordel videreføres til mobil og pad, noen med helt nye presentasjons- og forretningsmuligheter.

Alle som har sett de første forsøkene med magasiner på iPad skjønner at det her er enorme muligheter for snedig multimedia. Men hvordan skal det lages, og hvem skal lage det? Her må det settes inn ressurser.

Nye inntekter
Hvis du får gjort MER, BEDRE og RASKERE er det ikke vanskelig å regne seg fram til at det både kan spares og tjenes penger i en nettøkonomi. Dessuten ligger grunnen klar for nye inntektsformater både på tradisjonelle nettsider og de mobile plattformene. Her dreier det seg om å hente inntekter på innhold som allerede er produsert! En fin øvelse.

Hva venter vi på?
Selv om jeg ofte er tidlig ute med nyskapende teknikker og arbeidsflyter, betyr det ikke at jeg er alene om å se nye muligheter for fotojournalistikken. Det gjøres mange små forsøk omkring. Men ting tar så uendelig lang tid! I mellomtiden finner fotografer seg andre ting å gjøre, mens nettavisene satser på trygge hester og stadig fattigere bildebyråer.

Jeg savner en offensiv satsing på nyskapende bildejournalistikk i mediehusene.

Spørsmål:
Hvorfor satses det ikke mer på nettfokusert fotojournalistikk i Norge? Hva skal til?

11 Responses

  1. Gisle Oddstad

    28/06/2010

    Jeg er enig med deg i så å si alt du skriver, Eirik. Men jeg skal forsøke å nyansere litt i forhold til min arbeidsgiver, hva vi driver med og ikke minst hvorfor.

    I VG jobber vi kontinuerlig med å fornye fotojournalistikken – og teknikken. Som du selv nevner tester vi om dagen blant annet Shoot it live og direkte innsending av bilder tett opp mot deadline med MiFi-rutere og trådløssendere på kameraene våre.

    Jeg tror vi er på rett vei. Teknikken jobber med oss og det skal ikke mye annet enn noen tusenlapper til for å kunne levere raskt og effektivt. Imidlertid driver vi en ganske kompleks organisasjon. Det handler ikke bare om hva en mann/kvinne kan gjøre, men om hvor vi skal legge standarden for at ting skal funke for rundt 30 fotografer, 2 selvstendige organisasjoner (VG og VG Nett), to desker og ikke minst hvordan ting skal håndteres for at det skal være spiselig for klubben og dens medlemmer.

    Med andre ord, ting tar tid før vi lander på akkurat hvordan vi kommer til å gjøre dette. Vi har erfaring med soundslides, men det paradoksale her er at i det øyeblikket vi var "på gata" med vår løsning så hadde soundslides gått av moten. Derfor må vi prøve å lande på noe som alle våre kan bruke og som vil funke for leserne våre på alle VGs plattformer.

    Jeg tror ikke det at vi stadig kan publisere raskere i seg selv er noen revolusjon for fotojournalistikken. Dette er vi vant til. Det er tross alt ikke mer enn femten år siden vi begynte å leke med digitale kameraer og ISDN-linjer som skulle gjøre alt SINNSYKT mer effektivt. Og det ble det også. Bare synd at kameraene inntil for noen få år siden leverte elendige bildefiler som nesten ikke var til å redde i Photoshop. Vår største utfordring med direktepublisering av bilder med tilgjengelig utstyr i dag er mangelen av viktig metainformasjon. Men det løser seg sikkert med tid og stunder.

    Jeg tror at det som kan revolusjonere fotojournalistikken er nye plattformer med iPad i spissen, og må innrømme at jeg har våte drømmer om hva vi kan og bør få til på tablets av ymse slag. Wired Magazine er i front med presentasjonsteknikk. The Guardian har laget verdens enkleste iPad app som gjør det samme som The Big Picture gjør, nemlig å presentere et redigert utvalg av det de mener er de beste bildene på byråene. Bilder, video og grafikk er som skapt for iPad og omvendt. Uten god bildejournalistikk har ikke iPad og andre moderne tablets noen annen funksjon enn å vise frem tekst.

    Vi må skynde oss langsomt for ikke å gå i Soundslidesfella en gang til. Det jeg KAN garantere er at vi holder på i vårt tempo, og at vi skal gjøre vårt ytterste for å bli best i klassen også når det gjelder den "nye fotojournalistikken". Alle VGs fotografer er topp motiverte for nye utfordringer og de mulighetene nye plattformer gir oss.

    Fremtiden ser lys ut for fotojournalistikken, og vi skal skal vise frem alt vi har å by på når vi er klare (en gang ut på høsten, tenker jeg).

    Gisle Oddstad
    Fotosjef, Verdens Gang

    Reply
    • Eirik U.

      28/06/2010

      Jeg tror vi er omtrent på samme side, og har ikke så mye å tilføye annet enn at jeg ser forskjellen på store organisasjoner og en enkelt fotograf som brenner for nyvinning. Men kanskje nettopp derfor er det viktig å gi rom for gode ideer og initiativer i mindre skala, og så rulle ut stort når tiden eventuelt er inne. Ikke vær redd for å "gå i soundslidesfella" både én og flere ganger til. Ting må prøves i produksjon før man ser hva som funker. Soundslides var kanskje det første store eksempelet på at fotografene kunne tilby reell merverdi på nett i forhold til papir, og erfaringene bygger vi videre på.

      Når det gjelder metainformasjon i en direkteflyt finnes det en del praktiske måter å løse dette på – både etablerte og konseptuelle. I denne omgang tenker jeg likevel at konteksten ofte taler for seg selv i en direkteflyt, slik som fotballkamper og prinsessebryllup.

      Reply
  2. Eivind Vogel-Rödin

    28/06/2010

    Mycket bra post och ett väldigt intressant inlägg från Gisle. Skulle vara mycket intressant om ännu fler tidningar ger sig in i denna diskussion.

    Det vi tydligt märkt av hos de flesta tidningar i Norden är utvecklingen de senaste åren där färre personer ska göra ännu mer. Denna utveckling har vart tydligare i Sverige och Danmark där de stora tidningarna slagit ihop webb och pappersredaktion.

    Det oroväckande i denna utveckling är just besparingar som sker på de avdelningar som inte genererar några "direkta" intäkter. Fotoavdelningen ses hos många som en stor kostnad som är svårt att räkna hem. Detta har resulterat i ökad användning av bildbyråer och i flera fall uppsägning av fotografer.
    I Sverige är detta redan ett faktum. Man skär ner på fotoavdelningar och enligt vår uppfattning är detta det största hotet mot fotojournalistiken.

    Vi är övertygade om att det går att vända denna trend genom att använda ny teknik och därmed direkt kunna mäta genererade intäkter för fotoavdelningen.

    Shoot It Live är ett av många sätt som möjliggör just detta. Med direktpublicering av bilder och video skapar tidningar bättre bevakning och närvaro med befintliga resurser som redan är på plats.
    Bra livebevakning leder till fler besökare som även stannar längre vilket direkt kan mätas och översättas till genererade intäkter av fotoredaktionen.

    Nästa steg är att börja med annonsering direkt i livebildspelen, vilket skapar en helt ny annonsplats i blickfånget som annonsörer är villiga att betala mycket för precis som med web-tv.
    Ekstra Bladet i Danmark visar pre-roll annonser i sina livebildspel från World Cup och Aftonbladet i Sverige visade annonser i livebildspelen från det kungliga bröllopet.

    Men det är upp till fotochefen att kräva att ta del av denna statistik (som redan idag finns) för att visa på vad som genererats av fotoavdelningen. Detta gäller oavsett om det är soundslides, shoot it live, vanliga bildspel etc.

    Med ökad fokus på webben har fotografens roll på en tidning har förändrats. Behovet hos webbredaktörer handlar ofta om att få material snabbt. Om den anställde fotografen inte kan fylla det behovet använder webbredaktören andra sätt som exempelvis bildbyrå-bilder, läsarbilder eller skärmdumpar.

    Fotografer som inte ser dessa möjligheter och inte är villiga att förändra sitt arbetssätt gräver inte bara sin egen grav utan hela fotojournalistikens.

    Eivind Vogel-Rödin
    Pressfotograf och grundare av Shoot It Live

    Reply
  3. Lars Myhren Holand

    28/06/2010

    Jeg skal ta høyde for at jeg er inhabil og har misforstått et eller annet, men allikevel påstå at det virker som vi fotojournalister øver oss på noe som de flinke folka som lager TV allerede gjør bedre enn oss. Å levere kontinuerlig levende bilder. Som gir deg følelsen av å være der når det skjer. Hvem vil ha stillbilder, når du kan få det levende? Mens hendelsen enda foregår. Hvis man først skal gjøre det slik, kan man droppe fotojournalistikken, melde overgang til videojournalistikken og levere video hele veien. Slik et kontinuerlig oppdaterende medium som nettavis kan vise fram på meget bra vis.

    Reply
    • Gisle Oddstad

      28/06/2010

      Fotografiet er et av journalistikkens mest kraftfulle verktøy. Fotografiet gjør det få andre virkemidler kan gjøre; Det fryser tiden akkurat i rett øyeblikk, og forsterker viktige journalistiske poenger eller avslører ting du ikke fikk med deg. Bildet drar til seg leserens blikk og vekker følelser og assosiasjoner som er vanskelig å formidle med ord.

      Med levende bilder får leseren rett og slett ikke den samme opplevelsen. Ja, video funker til sitt bruk, men vil aldri kunne erstatte de gode stillbildene. De dårlige bildene blir ikke bedre ved at de publiseres raskt. Det tror jeg de fleste hadde skjønt hvis vi hadde hatt muligheten til å skru tiden tilbake og dekke togulykken i Oslo med det utstyret vi har til rådighet i dag.

      VG Nett og VG papir hadde tilsammen en massiv dekning, men de eneste bildene som prydet VG Netts forside var i timesvis elendige mobilbilder. Jeg vet i ettertid hvilket tilfang av ekstremt gode bilder papiravisens 6-7 fotografer hadde fra absolutt alle vinkler, og jeg vet også hvor få av dem som kom på trykk i papir-VG dagen etter av plasshensyn.

      Disse bildene ville i dag gått rett på VG Nett sammen med video og sørget for at mediehuset VG tilsammen ville knust alle konkurrenter være seg TV, nett eller papirmedier.

      Reply
  4. Lars Myhren Holand

    28/06/2010

    ELLER, så kan man som fotojournalist gå den andre veien og satse på det som tradisjonell fotojournalistikk gjør bedre enn kontinuerlige øyeblikk og videokameraer:

    – Visuell finesse, både i poengterte øyeblikk og særegen estetikk som lever litt lenger. (Hvor fotografen forholder seg til sine kilder også som journalist, altså ikke i betydningen: skribent)
    – Tilstedeværelse der omgivelsene er så ubehagelige at videoproduksjon blir vanskeligere. Dit Dagsrevyen, lydmannen og stikkontakten ikke drar.

    Jeg tror på framskrittet, men det er ikke kun en teknisk løsning. Det er et spørsmål om hva man forsøker å oppnå også – Forsøker vi egentlig å lage live-tv?

    Reply
    • Eirik U.

      28/06/2010

      Takk for dine innspill Lars, det er nyttig å høre fra en dyktig featurefotograf som på mange måter jobber mer "slow" (i positiv og bokstavelig forstand) enn meg selv.

      Hvis jeg holder live-publisering utenfor et lite øyeblikk, vil jeg si at dine bilder vil kunne framstå suverent bra på digitale plattformer – først og fremst iPad og store skjermer. De vil også kunne bidra til god inntjening i den digitale økonomien, som gjerne er en forutsetning for å leve lenge i bransjen. Det er godt nytt for deg og andre dyktige fotografer at det finnes muligheter på nett etter hvert som de skrenkes inn på papir.

      Når det gjelder direktepublisering vil det åpenbart ikke passe til enhver anledning. Noen ganger vil det være hensiktsmessig å jobbe lenge og systematisk med en sak, ofte handler det ikke om hendelser der publikum forventer fortløpende dekning.

      Men når det først skjer store hendelser av allmenn interesse, gjelder det å være tidlig ute med gode bilder. Slik har det alltid vært, og etterspørselen blir snarere større enn mindre.

      Så hvorfor bidra med stillbilder når man heller kan levere levende bilder?

      Fordi vi kan fange øyeblikk, stemninger og situasjoner på en helt annen måte enn videofotografer. En serie med gode bilder kan være mye mer kompakt, intens og fortellende enn en videosnutt. De kan brukes i flere formater enn video. Enhver fotograf har sine oppfatninger om hvordan stillbilder kan være bedre enn levende bilder. Selv jobber jeg for øvrig med begge deler, fordi det er ulike medieformater som passer til ulike anledninger.

      Hvis man ser forbi at jeg presenterer en masse tekniske løsninger, prøver jeg faktisk å skape rom for det gode fotografiet i en digital verden. Enten det er raske øyeblikksbilder eller featurefotografier med stor visuell finesse.

      Reply
  5. Tom Hansen

    29/06/2010

    Jeg var i Stockholm under bryllupet, og sending direkte fra kameraet var ikke fremmed for mange av fotografene der. De fleste brukte mifi-system og oppsett. En av de engelske fra UK-press brukte et system hvor desken var pålogget hans kamera, og så på thumbnails, og HENTET de bildene de ville ha. Han var ferdig med jobben samtidig med meg, og alle andre, og var da også ferdig med å sende bildene. Han brukte ikke Idrunas system, men noe annet rart. Kommer tilbake med dette når jeg får tak i han.

    Det er rimelig enkelt å filme en grei videosnutt, noen klippebilder, et kort intervju, og klippe dette smamen. Kanskje ikke videokunst, men hva er det vi driver med? Nyheter i en eller annen form. Vi må ikke bli redde for å ta i bruk nye metoder og presentasjonsformer. Gjerne tøye grenser, både egne og tekniske. Glimrende at du skriver om dette bloggen din. Det hender jeg tar ned den ballen eller en som ligner på min blog også.

    Ellers får jeg noen ganger spørsmål om hvilket kamera som er best og svarer da: -Fikk Hemingway spørsmål om hvilken skrivemaskin som var best?

    Det beste kameraet er det du har med deg. Jeg har levert bilder til glanset trykk, tatt med mobiltelefon(nokia n95) uten å si hvilket kamera jeg brukte. Og ingen spurte… det gikk greit. Det fungerer selvsagt ikke til alle jobber. Men noen ganger er det eneste mulighet. Don´t get scared, get pictures.

    Kortversjon: Vær på jakt etter, og ta i bruk alle visuelle muligheter. Satser du kun på papir blir du arbeidsledig. Fremtiden er digital, og fremtiden har startet.

    Det var vel ikke mye nytt for deg her, men jeg møter sjelden noen som både tar bilder, og filmer, og smiler. Foreløpig har jeg det moro på jobb nesten hver dag. Men synes mediehusene burde gutset litt. Brukt egne foto-/videografene oftere, og ikke satset på at Scanpix er over alt. Det er for mye Scanpix, og for lite egenproduksjon…..stort sett.

    Reply
  6. Fredrik Naumann

    30/06/2010

    Klipper litt fra et spennende intervju med Tim Hetherington:

    "We live in a post-photographic world."

    "It is the amount of time you spend. That is everything. That is what it’s about. Full stop. No short cut. Eugene Richards does not make amazing work because he is in and out. It’s because he lives it. That’s why the best work — we all know — speaks of time."

    "Why am I making a still picture? Why am I making a moving picture? The question you asked me about when I decide to shoot what — I need to be able answer that."

    les hele her: http://lens.blogs.nytimes.com/2010/06/22/behind-4

    Reply
  7. Helge Øgrim

    30/06/2010

    For oss som verken lever av eller har stor teknisk kunnskap om foto: Er dette teknisk gjørbart med mange kameratyper/hva er de tekniske forutsetningene?

    Reply
    • Eirik U.

      30/06/2010

      Tenker du da på direktepublisering?

      Det som er relativt godt testet og stabilt er 3G-hotspot (finnes flere tilbydere) kombinert med (semi)profesjonelle Canon-kameraer (5D Mark II, 7D, 1D-serien) + tilhørende trådløssendere (WFT-Ex).

      Nikon har lignende oppsett for sine proffkameraer, men er etter hva jeg skjønner litt mer upraktisk i bruk. Har ikke testet selv.

      Alle kameraer med SD-kortplasser kan bruke et spesielt trådløskort som heter Eye-fi, dette er uansett rimeligste inngangsport. Man trenger fortsatt tilgang til trådløssone. Fordel er pris og kompatibilitet, ulempe er at man har liten kontroll med at ting faktisk funker og blir sendt. Jeg liker å se et rødt lys når noe er galt og blinkende grønt når det funker, da har jeg kontroll. Eye-fi må konfigureres på forhånd via PC/Mac.

      Det er mulig med adapter for bruke Eye-fi på kameraer med kun CF-kortplass, men dette er ikke offisielt støttet og kan føre til filtrøbbel.

      Jobben til en mobil hotspot er å gjøre om mobilsignal (edge/3G/4G) til et wifi-signal som kan brukes av trådløssenderen. Netcom har lansert en såkalt miniruter, som egentlig er en Mifi 3G-hotspot. Ellers finnes det flere og mer fleksible modeller for proffbruk.

      Et siste alternativ er å koble kamera med USB-utgang rett til en mobil/PDA med egnet software (Pocket Phojo) og 3G-tilknytning.

      Kort sagt kan man enkelt skaffe et Eye-fi-kort og komme raskt igang, men det er mange alternativer med varierende fleksibilitet.

      Reply

Leave a Reply to Eirik U.