Bildene jeg aldri glemmer.
I forrige uke ble jeg bedt om å fortelle om “Verdens vakreste rose” . Jeg har ikke skrevet så mye om dette prosjektet før, eller noe av det jeg jobbet med 22. juli og dagene etterpå. Nå skal jeg fortelle litt.
22. juli var jeg fotograf i Dagbladet. Tilfeldighetene ville at dagens siste oppdrag var utenfor byen, på Nesodden. Der hørte jeg det kraftige smellet. På vei inn til byen hørte jeg rapportene på radioen, husker det minnet meg om Orson Welles og “War of the Worlds”. Det var ikke til å tro at byen var under angrep. Jeg var forskjellige steder i sentrum, før jeg på et tidspunkt om kvelden sto på Youngstorget og lyttet. Foran meg 如何炒外汇 så jeg deler av den knuste høyblokka. Lydene vil jeg aldri glemme – alarmer, glass mot asfalt, lave stemmer og den jevne duren fra politihelikopteret over oss. Hele sentrum var stengt, med væpnede soldater som vakter. Om natten kom marerittet fra Utøya for alvor fram. Jeg husker tordenværet, og følelsen da det ufattelige antallet omkomne ble kjent. Neste dag kjørte jeg forbi det som virket som en endeløs rekke kistebiler ved Utøya.
I dagene etterpå vokste samholdet, styrken og den kollektive kjærligheten. Vi fikk rosemarkeringene mandag 25. juli. Rosetoget i Vik, der “Mor Utøya”s tapre datter holdt tale og gikk aller fremst. Blomsterhavet ved Domkirken. Minnestunder i Stortinget og andre steder.
Og til slutt begravelsene.
Som fotograf oppsøkte jeg alt dette, prøvde å formidle så godt jeg kunne, samtidig som jeg kjente på noen av de samme følelsene som folk rundt meg. Til slutt var jeg helt utmattet og tom. Selv jeg, som ikke kjente noen av ofrene. Hvordan kunne da de direkte rammede og pårørende ha det?
Det var i uka etter 22. juli at ideen om “verdens vakreste rose” oppsto. En som hadde sett mine tidligere prosjekter lurte på om det var mulig å sette sammen bilder fra rosemarkeringene over hele landet. Vi ble fort enige om å gjennomføre et slikt prosjekt på Dagbladet.no, og i løpet av noen timer var løsningen på plass. Så ba vi folk om å sende inn bilder. Og de kom i hopetall! Fra alle deler av landet, byer og bygder. På noen timer hadde vi fyllt en Gmail-konto, og etter noen dager vokste rosebildet fram av hele 4700 bilder fra hele landet. Vi kalte det “verdens vakreste rose”. Resultatet ser du øverst på denne siden (klikk og dra for å navigere) og i fullskjermversjon på .
Jeg håper bildene fortsatt kan hjelpe oss å huske hva vi følte på i disse julidagene. Vi kan ta dem fram når vi trenger det.
Rosebildet er 1,3 gigapiksler stort, og kan i prinsippet trykkes i hvilken størrelse som helst. Jeg lytter gjerne hvis noen har idéer til en verdig måte å vise dette fram på.
Dette er noen av bildene jeg tok selv i dagene etter 22. juli:
Leave a Reply